Følgende artikkel fra Fotballdykket gir en god innsikt hvordan scoringer kommer i toppfotballen.
Nesten 80% av målene kommer fra det såkallte «Slottet», og i angrepsspillet må vi derfor true dette rommet.
Arkiv for kategorien ‘Faglig’
God artikkel av Dag Riisnæs, om taktiske trender med bruken av tre midtstoppere bak.
Artikkel om fotballferdigheten bestående av en valgdel (taktisk) og en utførelsesdel (teknisk), som må øves i reelle fotballsituasjoner med press og tidsnød.
Fotballekspert Lars Tjærnås har følgende gode anbefalinger til hvordan man skal opptre på defensiv dødball:
En spiller har jobben å hindre stuss. Arbeidsoppgave: Komme først i ball når corneren blir slått inn foran nærmeste stolpe. Veldig mange mål scores etter stuss og retningsforandring. Derfor vil jeg ha en som kun har dette som jobb. Men, han er ikke ferdig med jobben hvis ballen slås over hodet hans. Da skal han sprinte inn og dekke nærmeste stolpe.
En spiller dekker rom rundt nærmeste stolpe. Dette er normalt lagets beste hodespiller. Ved å ha en sterk spiller i luften der «tvinger» en motstander til å slå høyere og lenger, noe som gjør keeperens arbeidsoppgaver vesentlig enklere. Ofte brukes en stor, sterk spiss til jobben, en som ikke har markeringsoppgaver i sitt «DNA».
En spiller dekker returrom. Motstandere kan ofte ha to spillere der. I så fall tar han utgangspunkt midt mellom, på tærne, slik at han kan sprinte til nærmeste motstandere. Eventuelt dekker han den som er nærmest ball. Dette er også en kontringsspiller, en som kan starte i samme tiendedel som keeper eller andre i eget lag vinner ball.
En spiller på topp. Det betyr at en frivillig gir avkall på å vinne klareringer. Dessuten betyr det ofte at motstander flytter opp enda en spiller, noe som gir enda mer «trafikk» foran egen keeper. Denne spilleren skal ligge på samme side som corneren tas fra. Hvorfor? Fordi klareringene åtte av ti ganger går i den retningen. Fanger keeper ball, kan han starte i sprint motsatt vei.
Da har vi fem spillere igjen. Disse markerer motstandere. Det gjør de ved å ligge: A, så tett at de oppnår kroppskontakt tidlig, og B, mellom motstander og eget mål. Ofte bruker motstander «sperretrekk» for å frigjøre en eller flere. Da må avstanden justeres, klare avtaler lages. Men samme gjelder: Tidlig kroppskontakt, INGEN motstander skal få gå opp uhindret.
Hvem markerer hvem? Mange sverger til «høyde mot høyde». Det blir feil. En kan ha langt bedre lave enn høye markeringsspillere i egen 16 meter. Det er bedre å tenke fart, reaksjonsevne, årvåkenhet og tøffhet når en skal utradere motstanders beste luftskyts. Etter en vurdering av dette setter en sin beste mot motstanders beste, og teller videre.
Har motstander færre enn fem som krever markering kan en av egne spillere flyttes til returrom, hvis en er i undertall der.
Keeper er likevel den viktigste spilleren i disse situasjonene. Vil en unngå baklengs på dødball må en ha en keeper som våger å definere flere meter ut fra strek som «sitt territorium». Jeg har for eksempel aldri forstått at en keeper ikke starter en meter eller to ut fra strek når motstander slår utoversvingte cornere.
På samme måten som med system eller spillestil: Ingen organisering trumfer måten det utføres på uansett. Men med denne organiseringen, utført tilfredsstillende, skal det være mulig å unngå de forsmedelige baklengsmålene på dødball.
I denne artikkelen fra Gemini informeres om at forskere fra NTNU og Queensland University of Technology har samlet resultater fra forskning på utvikling av motoriske ferdigheter og læring. Når du trener på en avgrenset oppgave, utvikles og aktiveres koblinger i akkurat den delen av hjernen som du bruker når du utfører denne oppgaven. Resultatene viser at det nytter å øve når du ønsker å bli god til noe, men du må øve riktig.
Forskerne kaller det «oppgavespesifikk trening», og teorien er egentlig ikke vanskelig.
– Du må øve spesifikt på akkurat det du ønsker å bli god på, sier professor Sigmundsson.
I Storsjø Cup praktiserte vi primært 4-4-2, men var også innom 4-2-3-1 og 4-5-1. Her følger en bra artikkel om de vanligste formasjonene i 11er, med beskrivelse av gjennomføring samt fordeler og ulemper.
I Storsjø Cup spiller vi som kjent 11er, og har valgt 4-4-2 som grunnformasjon da den ikke er så ulik 3-4-1 formasjonen vi bruker i 9er i serien.
Dere kan «brushe opp» kunnskapen om roller og utførelse i 4-4-2 på følgende side i trenerbloggen.no . Teksten er tilpasset «voksenversjonen» av 4-4-2, og budskapene må forenkles mot våre 13-åringer. Den forenklede versjonen vi bruker på 9er, kan imidlertid også være utgangspunkt for 11er.
God fotballfaglig lesning!
Vi spiller med 3-4-1 som grunnformasjon i 9er, med defensiv og offensiv sentral midtbane.
I vedlegg følger overordnede føringer for vår spillestil, samt hvordan spillerne skal søke å utføre sin rolle i de ulike fasene i hhv angrep og forsvar.
Anbefaler at dette brukes som støtte både når det skal kommuniseres til spillerne individuelt og kollektivt. He det gjerne liggende i mappa, så er det lett tilgjengelig for repetisjon.
For å kunne gi spillerne en best mulig evaluering og tilbakemelding for deres videre utvikling, så er de fordelt på trenerne som følger:
Følgende skjema benyttes for formålet. Vi tar for oss spillerevalueringene i trenermøter, og bruker de i individuelle spillersamtaler. Det oppfordres likevel til at man gir spillerne jevnlige tilbakemeldinger, slik at utvikling kan skje løpende.
Fotballhurtighet er en sentral ferdighet, som handler vel så mye om hurtighet i vurdering og handlingsvalg, som i selve utførelsen. I denne artikkelen beskriver Reidar Schei at den «oppdagende læringen» som spillerne opplever i uorganisert spill på mindre flater, er kanskje den viktigste arenaen for spillerne til å utvikle slik fotballhurtighet. Det er imidlertid også gode muligheter som trener til å påvirke utviklingen av fotballhurtighet gjennom tilrettelagt aktivitet på trening. Kamplike spilløvelser på mindre flater med god rettledning knyttet til temaet fotballhurtighet er i denne sammenheng viktige stikkord.
Trenerbloggen 