Trenerbloggen

SPILLETS IDÈ – 11’ER-FOTBALL

11’er fotball er det vi kaller det ferdige spillet, med alle spillets dimensjoner, roller og relasjoner. Vi deler spillet inn i angreps- og forsvarsspill utifra om vi har ballen i eget lag, eller om motstanderen har ballen. Vi er altså i angrep når vår høyreback har ballen rett utenfor egen sekstenmeter, og spissen vår blir regnet som forsvarspiller når han presser motstanderen høyt oppe på deres banehalvdel.

Fig.1: Back med ball er i angrep, og er dermed angrepsspiller. Spissen som presser er forsvarspiller.

 

I dette kapittelet vil vi knytte spillet i sammenheng med ulike angrepstyper og spillfaser, og systematisk gå igjennom de generelle prinsippene og virkemidlene i hver enkelt fase av spillet, både i angrep og forsvar.

Dere vil sikkert legge merke til at de foreslåtte svarene for hvordan de ulike situasjonene blir løst i større grad er gitt ved forsvarspillet enn når laget er i angrep. Dette kommer av spill/motspillet, og banens romforhold. Man må hele tiden vurdere begge parters delaktighet i spilldynamikken, men generelt kan man si at det er forsvarende lag som danner premissene for romforholdene. Vi forsvarer oss i utgangspunktet utifra eget lags plassering og hvilke rom vi gir motstanderen mulighet til å utnytte, mens vi i angrep forsøker å utnytte de rommene motstanderen gir oss tilgang til. I tillegg kan angrepslaget være med å manipulere romforholdene, ved å spille ballen hurtig slik at motstanderen må forflytte seg og romforholdene endres. Derfor kreves det i større grad flere alternative løsninger i angrepspillet, mens forsvarsspillet gir mer entydige svar.

Fig.2og3: Forsvarslagets posisjonering bestemmer om det er mye eller lite rom til å spille i. Er vi i forsvar bestemmer vi dette selv, er vi i angrep må vi handle utifra de rommene motstanderen gir oss, og skape nye rom ved bevegelse.

 

Rommene blir delt inn i rom 1, 2 og 3 i bredderetningen, mens det i lengderetningen snakkes om bakrom, mellomrom og framrom. I tillegg er det vanlig å dele inn banen i ulike områder knyttet til spillet.

Fig.: Romforhold på banen

 

Fig.: Inndeling av banen

 

 

LAGET I ANGREP – SCORE MÅL:

Har man ballen i laget, dreier det seg om å score mål, enten umiddelbart eller litt frem i tid. Gjennombruddet er en forutsetning for scoring, og de øvrige angrepsprinsippene er å betrakte som midler for å oppnå dette.

Ett overordnet prinsipp for angrepsspillet, er i hvor stor grad man ønsker å oppsøke gjennombruddet sett opp i mot risikoen man tar for å miste ballen. I et utviklingsperspektiv vil det kanskje være hensiktsmessig i perioder å legge ekstra vekt på andre prinsipper som i større grad har i hensikt og beholde ballen i laget, men det er samtidig viktig å poengtere at gjennombruddet alltid må ligge der som ett overordnet formål i spillet.

Fig: Spilleprinsippmodellen viser prioriteringshierarkiet i angrep og forsvar.

Angrepstyper:

Når laget har ballen deler vi gjerne opp spillet i tre forskjellige angrepstyper utifra spillsituasjon og motstanderlagets balanseforhold (Begrepet balanse blir nærmere beskrevet i forsvarskapitelet). Når motstanderen er i såkalt balanse snakker vi om Angrep mot etablert. Det er denne angrepstypen som normalt er utgangspunktet for lagets «grunnspill» i angrep.

Fig.4: Angrep mot etablert – Forsvaret (gult lag) er i god balanse.

Når motstanderen er i ubalanse ved angrepstart snakker vi derimot om ett Overgangsangrep, ofte også omtalt som kontring.

Fig.5: Overgangsangrep – Stor ubalanse i gult lag.

Begge disse angrepstypene tar utgangspunkt i åpent spill. I tillegg til disse har vi en tredje angrepstype som innbefatter alle angrep hvor ballen har vært ute av spill, såkalte Dødballangrep.

Fig.6: Dødballangrep – i dette tilfellet corner.

De to siste angrepstypene går ofte over i Angrep mot etablert da motstanderen tilstreber seg å komme i det vi omtaler som balanse. Dødballer som Målspark og innkast langt fra motstanderens mål er eksempler på dødballangrep som raskt går over til angrep mot etablert. I denne sammenhengen vil vi derfor gå nøyere gjennom Angrep mot etablert, samt hovedtrekkene som skiller seg ut i de to andre angrepstypene.

 

ANGREP MOT ETABLERT:

Som nevnt ovenfor handler alt angrepsspill om å score mål, enten umiddelbart eller litt lengre frem i tid. I denne angrepstypen er motstanderlaget i utgangspunktet i bra balanse, noe som fører til at vi må søke ett eller flere gjennombrudd før vi kan oppnå det endelige målet – Scoring. Vi deler derfor denne angrepstypen inn i tre ulike faser basert på hvilken lagdel hos motstanderlaget vi forsøker å passere. Det er viktig og poengtere at spillfasene ikke er avhengige av hverandre. Man kan for eksempel gå rett i oppspillsfasen uten å ha vært i frispillingsfasen først, osv.

 

Fig.1,2 og 3: Frispilling-, oppspill-, og siste tredelsfasene. I frispillingsfasen (figur 1) ønsker vi å passere motstanderens fremste ledd. I Oppspillsfasen (figur 2) ønsker vi å passere motstanderens midtre ledd. Og i Siste tredjedelsfasen (figur 3) ønsker vi å passere motstanderens bakre ledd for så og avslutte angrepet.

 

Frispillingsfasen:

Frispillingsfasen handler om å passere motstanderens fremre ledd ved å spille fri en av eget lags bakre spillere som kan passere motstanderleddet og skape overtall inn i neste spillfase. Målet er å lage en 2v1 situasjon mot en av motstanderne slik at man kan spille fri den spilleren som blir ledig. Hvordan dette gjøres, avhenger av eget lags formasjon, samt hvor mange spillere motstanderen har i fremre ledd, og hvilke rom som gjøres tilgjengelige av motstanderen. Vi viser nedenfor noen eksempler:

Fig.10 og 11: Frispilling mot 2 eller 3 i fremre ledd hos motstanderen.

Når motstanderen spiller med 2 i fremre ledd, er det vanligste å legge seg smalt med midtbackene, utfordre på seg press fra en av spissene, og spille fri en sideback. Om denne løsningen blir avstengt av motstanderen bør man ha alternativer for å spille opp i midtbaneleddet eller vri spillet til motsatt side for å prøve å spille seg fri der. Å vende spillet hurtig slik at man kan utnytte rommene på den siden hvor man har mest plass er vesentlig, samtidig som man må være god på å utnytte overtallet ved å utfordre på seg press for så å slippe videre til ett timet løp ift ballfører. Glemmer vi å utfordre på oss press før vi spiller, kan motstanderen ligge og avvente slik at de rekker å presse den nye ballføreren når vi spiller, og vi har ikke lyktes med å spille oss forbi pressleddet.

Om motstanderen spiller med 3 i fremre ledd, er det vanligste at man prøver å spille fri en midtback. Motstanderen stenger gjerne av sideback på ballsiden med sin kantspiller, og man prøver da gjerne å dra på seg press fra midtspissen bredt i banen, for så å vri spillet til motsatt side og skape 2v1 der. Man bør også forsøke å øke overtallet ved å hjelpe til med en sentral midtbanespiller.

Som sagt over finnes det uttalige muligheter for hvordan man løser dette, og det er viktig å kunne lese motspillet, det vil si hvordan motstanderen møter oss, og derigjennom hvilke muligheter det gir oss. Hva om motstanderen står høyt og låser av alle fire spillerne i det bakre leddet vårt, hvordan løser vi det da? Vi kan plusse på med en sentral som kommer og henter, det finnes trekk for å løpe seg fri med en midtback eller sideback, eller vi kan løse det ved å slå lengre. Hvordan dette gjøres, er helt opp til treneren og laget. Det viktige er bare at man har noen felles retningslinjer for hvordan man løser situasjonene, og spillere som klarer å gjenkjenne og tolke dette på samme måte.

 

Oppspillsfasen:

Oppspillsfasen handler om å passere motstanderens midtre ledd, og samtidig skape gode betingelser for videre gjennombrudd. Et lag har derfor gjerne en prioritert liste over hvilke rom man ønsker å søke gjennombruddet i. Her avhenger det av motstanderen og eget lags bevegelseskvalitet hvilke rom som gjøres tilgjengelige. Det er samtidig viktig å huske på motspillet her, og at det er dynamikken i spill/motspillet som setter premissene for hvilke muligheter vi har. Derfor er det viktig at vi utvikler spillere som er dyktige nok til å løse motspillet. Eget lags retningslinjer bør derfor ikke være for rigide, men være nettopp retningslinjer som premisser for en felles forståelse spillerne handler utifra.

For å gjøre det mulig for spillerne å samhandle utifra en felles strategi må det ligge til grunn en romprioritering for hvor vi ønsker å spille i ulike spillsituasjoner. Dette gjør det enklere for spillerne å posisjonere seg ift hverandre da spillerne hele tiden vet hva medspillerne trenger av støtte/hjelp for å spille seg videre. I all hovedsak kan man si at vi til en hver tid ønsker å spille i rommene som er nærmest mulig motstanderens mål. Det vil si at vi prioriterer bakrom foran mellomrom, og sentralt foran sidekorridor osv. Vi må likevel også ta hensyn til hvilke rom som gjøres tilgjengelige for oss å spille i. Om motstanderen faller dypt med bakre ledd, men står høyt med det midtre, vil det antageligvis være lettere å spille seg inn i mellomrommet enn direkte i bakrom. Hensynet til hvilken risiko man tar i forhold til å miste ballen må altså vurderes kontinuerlig. Vi ønsker å spille oss inn i bakrommet, men hvis risikoen for å miste ballen er for høy, bør vi kanskje prioritere å spille via mellomrommet.

I et spillemønster må man altså sørge for å true flere rom samtidig, også er det opp til ballføreren å velge den mest hensiktsmessige løsningen ift lagets strategi og den aktuelle spillsituasjonen. Her finnes det selvfølgelig mange muligheter og trekk for hvordan dette kan løses. Nedenfor vises noen eksempler på hvordan dette kan gjøres i forskjellige formasjoner og mot forskjellig motstand.

 

4-4-2:

Hvem truer hvilke rom ved frispilt sideback:

• Bakromsspiss: Truer bakrom bak nærmeste midtback
• Mellomromsspiss: Truer mellomrom i korridor mellom kant og sentral hos motstanderen
• Kant på ballsiden: Truer rommet på utsiden av motstanderens kant
• Nærmeste sentral: Setter opp trekant mellom back-sentral-kant. Kan også trekke opp i mellomrom og få ballen på medløp.
• Motsatt sentral: Viser seg i fremrom sentralt i banen, med mulighet for å dytte opp i mellomrom eller vri spillet.
• Motsatt kant: Trekker litt innover i mellomrommet, for å være nærmere spillet i neste trekk. Kan få ball i mellomrom via sentral eller true bakrom mellom back og stopper (rom 2). Er også godt posisjonert om vi mister ball i oppspillsfasen.
• Midtback på ballsiden: Viser seg dypt i støtteposisjon for mulighet til å vri spillet derfra.
• Motsatt midtback og sideback: Posisjonerer seg sentralt for god forsvarsberedskap om vi skulle miste ballen.

Fig: Viser oppspillsmuligheter ved frispilt sideback i en 4-4-2 formasjon. Ballføreren må velge hva som er hensiktsmessig utifra lagets slagplan og hvilke rom som gjøres tilgjengelige av motstanderen.

 

Hvem truer hvilke rom ved frispilt midtback:

• Bakromsspiss: Truer bakrom bak nærmeste midtback
• Mellomromsspiss: Truer mellomrom i korridor mellom de sentrale hos motstanderen
• Kant på ballsiden: Truer mellomrommet foran motstanderens back. Kan også stikke i bakrom mellom back og stopper om motstanderen står høyt med bakre ledd.
• Nærmeste sentral: Skaffer seg vinkel for å skape overtall rundt den spilleren midtbacken utfordrer. Kan derifra spille videre opp i mellomrom eller bakrom.
• Motsatt sentral: Viser seg i fremrom sentralt i banen, med mulighet for å dytte opp i mellomrom eller vri spillet.
• Motsatt kant: Holder seg bredt i banen og frigjør seg fra motstanderens sideback. Vi kan derfor vri spillet direkte på kantspilleren med en langpasning. Kan også true bakrommet om motstanderen står høyt med bakre ledd.
• Motsatt midtback: Viser seg dypt i støtteposisjon for mulighet til å vri spillet derfra.
• Motsatt sideback: Posisjonerer seg sentralt for god forsvarsberedskap om vi skulle miste ballen.

Fig: Viser oppspillsmuligheter ved frispilt midtback i en 4-4-2 formasjon. Ballføreren må velge hva som er hensiktsmessig utifra lagets slagplan og hvilke rom som gjøres tilgjengelige av motstanderen.

 

4-3-3:

Hvem truer hvilke rom ved frispilt sideback:

• Midtspiss: Viser seg i mellomrommet forran midtbackene til motstanderen. Kan true bakrom om motstanderen står høyt med bakre ledd.
• Kant på ballsiden: Truer rommet på utsiden av motstanderens kant
• Indreløper på ballsiden: Setter opp trekant mellom back-sentral-kant. Kan også trekke opp i mellomrom og få ballen på medløp.
• Dyp sentral: Viser seg i fremrom sentralt i banen, med mulighet for å dytte opp i mellomrom eller vri spillet.
• Motsatt Indreløper: Trekker opp i mellomrommet og er tilgjengelig i neste trekk, for eksempel via dyp sentral.
• Motsatt kant: Trekker litt innover i mellomrommet, for å være nærmere spillet i neste trekk. Kan få ball i mellomrom via sentral eller true bakrom mellom back og stopper (rom 2). Er også godt posisjonert om vi mister ball i oppspillsfasen.
• Midtback på ballsiden: Viser seg dypt i støtteposisjon for mulighet til å vri spillet derfra.
• Motsatt midtback og sideback: Posisjonerer seg sentralt for god forsvarsberedskap om vi skulle miste ballen.

Fig: Viser oppspillsmuligheter ved frispilt sideback i en 4-3-3 formasjon. Ballføreren må velge hva som er hensiktsmessig utifra lagets slagplan og hvilke rom som gjøres tilgjengelige av motstanderen.

 

Hvem truer hvilke rom ved frispilt midtback:

• Midtspiss: Viser seg i mellomrommet forran midtbackene til motstanderen. Kan true bakrom om motstanderen står høyt med bakre ledd.
• Kant på ballsiden: Truer mellomrommet foran motstanderens back. Kan også stikke i bakrom mellom back og stopper om motstanderen står høyt med bakre ledd.
• Indreløper på ballsiden: Skaffer seg vinkel for å skape overtall rundt den spilleren midtbacken utfordrer. Kan derifra spille videre opp i mellomrom eller bakrom.
• Dyp sentral: Viser seg i fremrom sentralt i banen, med mulighet for å dytte opp i mellomrom eller vri spillet.
• Motsatt Indreløper: Trekker opp i mellomrommet og er tilgjengelig i neste trekk, for eksempel via dyp sentral.
• Motsatt kant: Holder seg bredt i banen og frigjør seg fra motstanderens sideback. Vi kan derfor vri spillet direkte på kantspilleren med en langpasning. Kan også true bakrommet om motstanderen står høyt med bakre ledd.
• Motsatt midtback: Viser seg dypt i støtteposisjon for mulighet til å vri spillet derfra.
• Motsatt sideback: Posisjonerer seg sentralt for god forsvarsberedskap om vi skulle miste ballen.

Fig: Viser oppspillsmuligheter ved frispilt midtback i en 4-4-2 formasjon. Ballføreren må velge hva som er hensiktsmessig utifra lagets slagplan og hvilke rom som gjøres tilgjengelige av motstanderen.

 

4-2-3-1:

Hvem truer hvilke rom ved frispilt sideback:

• Toppspiss: Truer bakrom bak nærmeste midtback. Kan også komme i møte etter å ha strukket motstanderen først.
• Offensiv midtbane: Flytter opp i mellomrommet og finner seg plass utifra spillsituasjonen.
• Kant på ballsiden: Truer rommet på utsiden av motstanderens kant
• Nærmeste sentral: Setter opp trekant mellom back-sentral-kant. Kan også trekke opp i mellomrom og få ballen på medløp.
• Motsatt sentral: Viser seg i fremrom sentralt i banen, med mulighet for å dytte opp i mellomrom eller vri spillet.
• Motsatt kant: Trekker litt innover i mellomrommet, for å være nærmere spillet i neste trekk. Kan få ball i mellomrom via sentral eller true bakrom mellom back og stopper (rom 2). Er også godt posisjonert om vi mister ball i oppspillsfasen.
• Midtback på ballsiden: Viser seg dypt i støtteposisjon for mulighet til å vri spillet derfra.
• Motsatt midtback og sideback: Posisjonerer seg sentralt for god forsvarsberedskap om vi skulle miste ballen.

Fig: Viser oppspillsmuligheter ved frispilt sideback i en 4-2-3-1 formasjon. Ballføreren må velge hva som er hensiktsmessig utifra lagets slagplan og hvilke rom som gjøres tilgjengelige av motstanderen.

 

Siste tredjedelsfasen:

Siste tredjedelsfasen handler om å passere motstanderens bakre ledd, samt å avslutte angrepet og score mål. Dette gjøres i hovedtrekk på tre forskjellige måter; Spille igjennom leddet på en bakromsbevegelse, å spille seg rundt leddet og komme til innlegg, eller ved å avslutte fra distanse. Det handler uansett om å optimalisere mulighetene for avslutning og scoring. Nedenfor vises noen eksempler for de forskjellige tilnærmingene i denne fasen av spillet. Vi har tatt utgangspunkt i en 4-4-2 formasjon, men prinsippene kan lett overføres til andre formasjonen med visse justeringer.

 

Rettvendt spiller i mellomrom sentralt:

• Ballfører bør utfordre en av forsvarerne
• Bakrommet må trues for å kunne oppnå gjennombrudd gjennom ledd. Kantspillere og Spiss bør stå for disse bevegelsene i utgangspunktet, men en sentral midtbanespiller høyt i banen kan også gjøre dette da slike bevegelser er vanskeligere å plukke opp for motstanderen.
• Mulighet for vegg/trekant/kombinasjonspill for gjennombrudd sentralt. Spiss kan også falle ned i mellomrom for kombinasjonsspill, om bakrommet ikke er tilgjengelig direkte.
• Mulighet for innlegg. En av kantspillerne bør være tilgjengelig for å spille rundt motstanderens bakre ledd, om det ikke er mulig og spille igjennom leddet.
• Langskudd: Om motstanderen faller for dypt med bakre ledd er det også mulig å gå for avslutning fra distanse.

Fig: Forslag til løsninger ved rettvendt spiller i mellomrom sentralt.

 

Feilvendt spiller i mellomrom sentralt:

• Mulighet for flikk/vegg med Spiss. Motsatt spiss må holde seg i nærheten når mellomromsspissen mottar ballen feilvendt slik at disse kan kombinere.
• Opp-tilbake-igjennom: Sentral midtbane eller kant på ballsiden viser seg i støtteposisjon, og kan spille direkte i bakrommet på bevegelser fra kanter eller spiss.
• Vende opp og komme rettvendt selv. Må vurderes opp i mot risiko for balltap, men det er bedre å ha rettvendte spillere i mellomrommet, så er det mulig i spillsituasjonen, så er dette ønskelig.

Fig: Forslag til løsninger ved feilvendt spiller i mellomrom sentralt.

 

Rettvendt spiller i mellomrom sidekorridor:

• Veggspill med spiss: Nærmeste spiss viser seg og setter opp vegg for gjennombrudd på kant.
• Innoverkant: Spiller drar seg innover i banen for å bli rettvendt sentralt og få tilgang på flere alternativer. Her er særlig bakrom på motsatt kantspiller i rom 2, eller veggspill med motsatt spiss for gjennombrudd sentralt effektivt. Mange spiller også med kantspillere med foretrukket fot innover i banen slik at disse kan gå innover og avslutte angrepene fra distanse.
• Overlapp: Kantspiller utfordrer innover i banen mot motstanderens sideback, mens vår sideback løper rundt og skaper overtall på utsiden.
• Utfordre 1v1 mot sideback: Kantspillere med gode ferdigheter 1v1 kan også utfordre sidebacken å forsøke og passere motstanderen på egenhånd. Spesielt gunstig om sikringsforholdene hos motstanderen er svake.

Fig: Forslag til løsninger ved rettvendt spiller i mellomrom sidekorridor.

 

Feilvendt spiller i sidekorridor:

• Opp-tilbake-igjennom: Kant drar gjerne med seg sidebacken frem, noe som gjør rommet bak sideback tilgjengelig. Sentral eller mellomromsspiss viser seg for støttepasning, og kan direkte slå i bakrom på enten spiss, kant eller sideback som overlapper.
• Dra seg innover i banen selv, for mulighet til kombinasjonspill sentralt eller gjennombrudd motsatt. Gjøres på samme måte som ved rettvendt spiller i samme posisjon.

Fig: forslag til løsninger ved feilvendt spiller i mellomrom sidekorridor.

 

Innleggssituasjoner:

• Hvis det er rom mellom forsvaret og keeper, kan man slå hardt og lavt inn bak forsvarsleddet til motstanderen. Spillerne i boksen må da løpe mot målet, noe som er en klar fordel for angrepslaget. Kommer angriperne først er det en enkel avslutning. Kommer forsvarerne først er det lett å sette den i eget mål, eller i det minste ut til corner.
• Er motstanderen i balanse og har kontroll inne i boksen, handler det om å skape nytt rom gjennom bevegelse, eller overbefolkning av ett område. Her igjen finnes det tusen forskjellige variasjoner, men det viktigste er at kantspilleren som slår innlegget, og de inne i boksen, har en felles forståelse for situasjonen, slik at innlegget og bevegelsen havner på samme sted.
• Ved innleggssituasjoner er det også viktig med forsvarsberedskap. Her har vi fått trykket motstanderen langt tilbake, og det er sjeldent mulig og klarere spesielt langt for forsvarerne. Er vi godt posisjonert for gjenvinning får vi dermed gode muligheter for å vinne ballen tilbake i gunstige posisjoner, om vi ikke skulle lykkes i første omgang.

Fig: Forslag til løsning ved innleggssituasjoner

 

OVERGANGSSPILL:

Overgangsspill handler om angrep som starter med en større grad av ubalanse hos motstanderen, og hvordan vi klarer å opprettholde denne ubalansen. Ett sentralt begrep her er fremdrift. Motstanderen ønsker å komme raskt i balanse, og vi er derfor nødt til å gå hurtig fremover for å opprettholde ubalansen. Vi deler også denne angrepstypen inn i tre faser, Angrepstart, Angrepsoppbygning, og Siste tredjedel, på samme måte som ved Angrep mot etablert, men vi snakker her om hvor langt vi er kommet i angrepet som utgangspunkt for fasene. I Angrepstart/Overgangsfasen er det viktig å legge raskt til rette for en fremoverrettet handling, enten direkte eller ved en kort pasning som kan føre til fremdrift i neste trekk. Enkeltspillerens og lagets omstillingsevne er sentralt her, og det må skapes en felles forståelse for hvor stor risiko man ønsker å ta for å utnytte denne angrepsformen.
Den neste fasen kaller vi Angrepsoppbygningsfasen. I denne fasen handler det i korte trekk om å komme seg så hurtig som mulig frem til motstanderens mål, slik at man kan skape målsjanser før motstanderen rekker å komme i balanse. Det er også her snakk om en romprioritering, og de fleste lag ønsker å spille seg inn i neste fase sentralt i banen, da dette gir større muligheter videre.
På siste tredjedelen, handler det i stor grad om det samme som i etablert angrepsspill. Selv om motstanderen er i ubalanse, har de jo som regel noen forsvarere igjen på rett side, og da handler det om å passere disse for der igjennom å kunne skape og utnytte målsjanser.

Fig 1,2,3: Viser de tre forskjellige spillfasene i en overgang offensivt. Overgang/brudd, Angrepsoppbygning og Siste tredjedel.

 

DØDBALL:

I tillegg til angrepstypene som omhandler åpent spill, har vi dødballsangrep. Dette er angrep der ballen har vært ute av spill, og laget starter med ballen uten å kunne presses på første berøring. Mange av disse går raskt over i andre angrepstyper, slik som utspark, avspark, innkast på egen banehalvdel, osv, men vi snakker gjerne om dødballsangrep som de gangene vi benytter dødballen til direkte å komme frem til motstanderens mål for sjanseskapning. Dette dreier seg først og fremst om cornere, frispark og innkast (hvor serven kan nå helt frem til mål), og straffespark. De fleste lag har derfor egne innøvde trekk for hvordan de ønsker å løse disse situasjonene.

 

Ferdighetsdimensjonene:

Det vi til nå har beskrevet omhandler for det meste den strukturelle dimensjonen, med lagets kollektive retningslinjer, samt kampdimensjonen, med spillets dynamikk og hensynet til motstanderen. Det er derfor viktig å vektlegge de to andre ferdighetsdimensjonene i dette bildet. Både den individuelle dimensjonen, med enkeltspillerens valg og handlinger, samt den relasjonelle ferdighetsdimensjonen, med spillernes evne til å handle sammen, er avgjørende for om man lykkes med den kollektive planen. Dette samtidig som det er den kollektive planen som danner grunnlaget for enkeltspillernes valg og relasjoner. Vi snakker altså om en symbiose mellom det individuelle, det relasjonelle, det strukturelle og hensynet til motstanderen.

 

DEN RELASJONELLE DIMENSJONEN:

Den relasjonelle ferdighetsdimensjonen, eller samhandling mellom enkeltspillere, er karakteristisk for fotballspillet. Hvilke spillere som samhandler, varierer under spillets gang. Vi kan likevel si at spillere som ofte er i nærheten av hverandre som følge av lagets formasjon oftere samhandler med hverandre enn med spillere som er lengre unna. Samtidig er man avhengig av ett felles tankesett for hvordan en situasjon skal løses til fordel for eget lag. Det er altså strukturen som setter premissene, men det er spillernes evne til å løse spillsituasjonen i fellesskap som avgjør om vi lykkes med den strukturelle planen. I angrepsspillet så handler dette i det store og hele om hvordan vi kan skape og utnytte rom, gjerne ved å skape overtall i en del av banen. Dette ses gjerne som ett lags pasningsspill, hvor vi har en ballfører som må velge utifra romforholdene og medspillernes bevegelser, mens medspillerne må bevege seg i forhold til romforholdene og ballføreren. Ett godt eksempel på dette kan være en sideback som fører fremover, og som ved hjelp av sentral midtbane og kantspiller lager en trekantrelasjon for å spille seg forbi motstanderens kantspiller.

Fig: Eksempel på god relasjonell ferdighet mellom sideback, sentral midtbanespiller og kantspiller. De tolker situasjonen likt og beveger seg slik at de på en hensiktsmessig måte kan løse spillsituasjonen.

Igjen kommer smålagsspillet inn som en sentral faktor i treningsarbeidet. Spillernes evne til å samhandle må læres gjennom at spillerne får oppleve mange lignende situasjoner sammen. Og gjennom smålagsspill i trening, så vil spillerne få mange repetisjoner hvor de må løse spillsituasjonene i fellesskap. Så er det opp til oss trenerne og la de få øving på de bildene vi ønsker å se igjen i kamp. Klarer vi å skape gjenkjennelse for situasjonen fra smålagsspillet og over i 11’er fotballen, da har vi lykkes i stor grad.

 

INDIVID OG ROLLER:

Den individuelle ferdighetsdimensjonen omhandler som nevnt enkeltspillerens valg og handlinger. Dette setter krav til en rekke forskjellige delferdigheter, teknisk repertoar, og fysiologiske-, psykologiske-, og sosiale ressurser. Disse, sammen med omgivelsene i spillsituasjonen, og lagets slagplan danner premissene for spillerens handlingsvalg.

Hvilke typer delferdigheter enkeltspilleren må inneha avhenger igjen av hvilken rolle spilleren har i lagets kollektive slagplan. For eksempel bør en høyreback kanskje beherske andre delferdigheter og ha andre fysiologiske ressurser enn en spiss. Samtidig vil også ulike lag ha forskjellige roller i laget utifra formasjon og system. Noen lag spiller for eksempel med 1 spiss, mens andre spiller med 2. Samtidig kan to lag som begge spiller med 2 spisser, ha ulike krav til disse. Noen lag har en spiss som skal operere i mellomrommet og være mer en tilrettelegger, sammen med en bakromsspiss med hovedoppgave å score mål, mens andre lag spiller med en stor sterk spiss som skal ta imot oppspill og vinne dueller, mens den andre spissen skal bevege seg i området rundt og ta seg av nedfallsfrukten. Slik finnes det ett uttall av kombinasjoner og rollesammensetninger i fotballspillet, og det er lagets spillestil som setter premissene for hvilke ferdigheter som kreves av hver enkelt spiller og rolle. Med bakgrunn i at lag ofte kan forandre spillestil, eller i hvert fall formasjon, så vil det i ett spillerutviklingsperspektiv være viktig å utvikle ett bredt ferdighetsregister slik at spillerne kan mestre flere typer roller og krav utifra den spillestilen som er gjeldende der og da.

Hvorvidt spillerne skal ha faste roller, eller rullere mye på dette, faller som regel veldig naturlig. Noen spillere er gjerne utpregede spisser, kanter, midtbacker, osv, mens andre igjen kan bekle flere roller, og bør få prøve det. Vær heller ikke redd for å bruke spillere der hvor man tror de kan bli best på sikt, selv om de kanskje presterer bedre for laget i en annen rolle akkurat nå. Spillere kan også ha godt av å figurere noe i en annen rolle for å utvikle bestemte ferdigheter som er viktige i hans eller hennes opprinnelige rolle.

De ulike rollene krever som sagt ulike spisskompetanser, både teknisk, taktisk, fysisk og mentalt. Å gi spillerne ekstra oppfølging i disse ferdighetene, såkalt rolletrening, er derfor en viktig del av treningen til spillerne, og noe vi introduserer i dette alderssegmentet. Det er her viktig å merke seg at det ikke bare er de åpenbare ferdighetene som må øves, som for eksempel at midtbackene må ha gode duell og taklingsferdigheter, og at sidebackene må være gode 1v1. Alle spillerne må ha alle grunnferdighetene, men det er mer nyanser i hvordan disse ferdighetene blir brukt som må øves i rolletreningen. Pasningsferdighet er for eksempel ganske annerledes for en midtback, som ofte får presset rett forfra og i tillegg skal slå noe lengre slik at de ofte bruker vristen, enn for en sentral midtbanespiller, som oftere får press fra siden, og spiller kortere pasninger med innsiden av foten.

Mye individuell oppfølging og trening av hele ferdighetsregisteret er fortsatt det mest sentrale for spillere i overgangen fra barne- til ungdomsfotball, og vi anbefaler at minimum 30 % av treningsarbeidet blir brukt til utvikling av individuelle ferdigheter. Mange lag blir lurt til å bruke altfor mye tid på den strukturelle dimensjonen, da dette gjerne gir store resultater på kort sikt, men det er viktig og huske på at dette lærer spillerne tidsnok uansett. Og siden vi vet at de tekniske ferdighetene får best utvikling i alderen 8-12 år, og har en gradvis fallende utviklingsevne jo eldre man blir, så bør vi prioritere dette for denne aldersgruppen. Vi skal selvfølgelig trene både den strukturelle og den relasjonelle dimensjonen også, og det er vektingen av disse som er nøkkelen, men balansegangen mellom dimensjonene bør vektes slik at man fortsatt tar størst hensyn til den individuelle og den relasjonelle ferdighetsdimensjonen.

 

FORSVAR – HINDRE MÅL/VINNE BALL

Motsatsen til angrepspill er forsvarspill. Har motstanderlaget ballen er man i forsvar, og da gjelder
det å hindre mål og vinne ballen tilbake, enten umiddelbart eller litt frem i tid. Å hindre
gjennombrudd er en forutsetning for å hindre mål, og de øvrige forsvarsprinsippene – balanse, dybde
og konsentrering – er å betrakte som midler for å oppnå dette, samt øke mulighetene for å vinne
ballen tilbake slik at man igjen kan gå i angrep.

 

Sone/markering

Forsvarspill kan i hovedsak deles opp i to ulike tilnærminger; Soneforsvar og Markeringsforsvar. I
korte trekk kan man si at soneforsvaret er medspillerorientert (man posisjonerer seg utifra
medspillernes og ballens plassering), og baserer seg på kollektivt å nekte tilgang til de farligste
rommene på banen utifra spillsituasjon. Ett tett press på ballfører, med gode sikringsforhold rundt er
derfor sentralt i soneforsvaret. Markeringsforsvar er motspillerorientert (man posisjonerer seg utifra
sin motspillers plassering), og baserer seg på at hver enkelt spiller tar ansvar for sin motspiller.

Fig: Viser forskjellene i ett soneforsvar og ett markeringsforsvar. Figur 1 viser soneforsvaret hvor rødt lag ligger kompakte og har plassert seg ift egne spillere. Figur 2 viser markeringsforsvaret hvor hver spiller har ansvaret for sin motspiller, og plasserer seg ift ham.

Det vil samtidig i de fleste tilfeller være snakk om en kombinasjon av disse i en eller annen form. De
aller fleste lag som spiller soneforsvar har visse tilnærminger mot markering, og motsatt. Man kan altså si at det vil være snakk om graden av sone-/markeringsforsvar i ett lags spillestil. I dag spiller de fleste lag ett såkalt soneforsvar, med ulike former for tilnærming mot markering. De vanligste tilnærmingene er nyanser i forsvarspillet ved dødballer og innleggssituasjoner, samt at enkelte lag har innrømmelser mot markeringsforsvar i midtbaneleddet.

Fig: Noen vanlige innrømmelser til markering. 4-4-2 møter 4-2-3-1, og havner i undertall sentralt i banen. Mange lag velger da å kompensere for dette ved å markere ut enten motsatt sentral med sin kant, dyp sentral med en av spissene, mellomromsspilleren med sin sentral, eller en kombinasjon av disse.

 

Forsvarsstyper:

Når motstanderlaget har ballen deler vi gjerne opp spillet i tre forskjellige forsvarstyper utifra spillsituasjon og eget lags balanseforhold. Når laget er i såkalt balanse snakker vi om Etablert forsvar. Det er denne forsvarstypen som normalt er utgangspunktet for soneprinsippene og er den tilstanden vi hele tiden søker i forsvarsspillet. Når laget er i sterk ubalanse ved angrepstart snakker vi derimot om en Overgang imot, ofte også omtalt som kontring. Begge disse forsvarstypene tar utgangspunkt i åpent spill, men som ved angrepspill har vi også en tredje forsvarstype som innbefatter alle situasjoner hvor ballen har vært ute av spill, ofte kalt Dødball imot. Det bør legges til at de to siste forsvarstypene ofte går over i Etablert forsvar, og i denne sammenhengen vil vi derfor gå nøyere gjennom Etablert forsvarspill, samt hovedtrekkene som skiller seg ut i de to andre angrepstypene.

Fig: De ulike forsvarstypene utifra balanseforholdet når vi mister ballen. På figur 1 har vi god kontroll over alle farlige rom, mens på figur 2 er vi i stor ubalanse. Figur 3 viser ett eksempel på en dødballsituasjon.

 

ETABLERT FORSVAR:

Balanse:

Begrepet balanse sier noe om hvorvidt laget i forsvar har kontroll over situasjonen, og at alle forsvarsoppgavene er ivaretatt. Ett forsvar i god balanse har press på ballfører, sikring bak denne, samt at alle farlige rom dekkes. Dette kalles posisjonell balanse.

Fig: God posisjonell balanse – Selv om vi er i undertall har vi god kontroll over situasjonen fordi vi har press på ballfører, sikring, og vi har dekket de farligste rommene.

I tillegg snakker vi ofte om numerisk balanse. Dette sier noe om antallet spillere på rett side av ballen. For å være i numerisk balanse må man minst ha like mange forsvarsspillere som angrepsspillere på rett side av ballen.

Fig: Her er vi tilstrekkelig med folk på rett side, og dermed i nummerisk balanse, men siden den posisjonelle balansen mangler, har vi ikke kontroll over situasjonen.

Man er avhengig av å tilfredsstille begge disse for å være i fullstendig balanse, men det er ofte snakk om grad av balanse da en av formene ikke er fullstendig tilfredstilt i de fleste spillsituasjoner. I ett soneforsvar kan man likevel være i relativt god balanse selv om spillerne er i undertall. Dette krever imidlertid at spillerne posisjonerer seg på en god måte i forhold til ballfører, farlig rom og hverandre. Det bør også nevnes at vi ofte snakker om å være i god balanse i angrepsspillet. Dette handler om å være i forsvarsberedskap selv når vi angriper, slik at vi er godt forberedt på eventuelle overgangsangrep i mot, om vi skulle miste ballen.

Fig: Vi er i angrep, og har muligheten for innlegg og mulig målsjanse. Samtidig sørger vi for god posisjonering for andreballer i returrom, og vi markerer ut de offensive spillerne til motstanderen, i tilfelle vi skulle miste ballen.

 

Forsvarsrollene:

Førsteforsvarerrollen
Førsteforsvareren er den viktigste rollen i ett soneforsvar. Han skal presse ballfører og skaper premissene også for de andre forsvarsrollene. De forholder seg til førsteforsvareren. Førsteforsvareren må handle utifra eget lags balanseforhold, samt de overordnede prinsippene om å hindre mål/vinne ball. Er laget i ubalanse rett etter ett balltap må kanskje Førsteforsvareren lede og oppholde ballføreren slik at han ikke får slått en gjennombruddspasning før forsvarslaget rekker å organisere seg. Er laget derimot i god balanse bør førsteforsvareren være mer aggressiv i presset for å vinne ballen tilbake. Er sikringsforholdene gode, kan førsteforsvareren ta ganske stor risiko for å vinne ballen, da dette ofte fører til at andreforsvarer kan vinne ballen på grunn av førsteforsvarerens jobb. Hvor tett ballfører skal presses avhenger altså av eget lags balanseforhold, og det kan være vanskelig å gi ett nøyaktig svar på hvor tett man skal presse. Førsteforsvareren må også ta hensyn til førsteangriperen, og dens fart og ferdigheter. Kommer førsteangriperen i stor fart mot førsteforsvareren må avstanden være større. Har derimot førsteangriperen lav fart, eller er feilvendt, bør han presses tettere. Man kan generelt si at det er ønskelig å gi ballfører så lite rom som mulig, men dette må ses opp i mot den risikoen dette kan medføre for å bli passert utifra spillsituasjonen.

Fig: På figur 1 har vi god kontroll, og gode sikringsforhold, da kan førsteforsvareren presse ballfører tett og forsøke å vinne ballen. På figur 2 er vi i undertall. Her må førsteforsvareren være mer avventende og forsøke å lede ballfører slik at han ikke kan spille ballen fremover i farlig område, og samtidig oppholde ballfører slik at vi kan komme på rett side med nok folk.

 

Hvem er førsteforsvarer?
I utgangspunktet kan dette svares med den forsvarsspilleren som er nærmest ballfører på forsvarssiden.

Fig: Førsteforsvareren er den spilleren som er nærmest ballfører på rett side av ballen. Spilleren som på bildet jager ballfører blir dermed ikke regnet som førsteforsvarer selv om han i utgangspunktet er nærmest.

Dette svaret tilfredsstiller de fleste situasjoner, men det er samtidig viktig å poengtere at det finnes en del unntak. I enkelte overgangssituasjoner med sterk ubalanse vil det være viktigere falle av for å dekke farlig rom, enn å gå i press. På denne måten ønsker man å nekte tidlige gjennombrudd, slik at man kan få tid til å opprette balanse, men om det her ikke kommer flere forsvarspillere på rett side underveis, vil det på ett tidspunkt være nødvendig å gå i press selv med sterk ubalanse. Man må da forsøke å presse samtidig som man hindrer gjennombruddspasningen.
Ett annet unntak er hvis sidebacken er nærmest ballfører, men har enda en motspiller på utsiden av seg. Går han da i press, vil han som oftest ofte bli spilt ut, og motstanderen kommer forbi vårt bakre ledd på kanten. For å unngå dette må sidebacken falle av, mens det kommer inn en ny førsteforsvarer, enten en midtbanespiller eller en midtback.

Fig: Sidebacken er i utgangspunktet nærmest og dermed førsteforsvarer, men siden det er enda en motspiller på utsiden, må det være midtstopperen eller den sentrale midtbanespilleren som går i press, mens backen faller av og dekker rommet bak.

 

Hvor skal førsteforsvareren lede ballfører?
I utgangspunktet kan man si at man skal lede mot det området hvor vi har best balanseforhold. Er laget i god balanse vil dette som oftest være innover i banen, da vi har gode sikringsforhold og får gode premisser for å konsentrere og gjøre det trangt rundt ballfører. Men også her er det en del unntak. I og rundt eget målfelt vil ballfører selv kunne avslutte angrepet om vi leder innover, og vi må da lede han vekk fra målet for å unngå dette. Er laget i sterk ubalanse vil det også være gunstig og lede utover, da dette minimerer mulighetene for gjennombrudd for motstanderen til en side av banen.

Mange lag benytter seg også av dette når de er i god balanse, for eksempel ved press i fremre forsvarsledd. Lag som spiller med en eller to spisser bruker gjerne disse til å lede utover mot en sideback, slik at oppspillsmulighetene til motstanderen blir minimert til en side av banen, noe som gjør det lettere å forsvare seg videre. I et utviklingsperspektiv kan man begynne å lede ut mot en side uavhengig av motstanderens styrke og svakheter. Etter hvert som man blir dyktigere bør man også lede slik at man utnytter motstanderens svake sider, som for eksempel at vi nekter de spillerne med best oppspillsfot å sette i gang.

Fig: Viser hvordan man leder i fremre ledd når man spiller med en eller to spisser.

I midtbaneleddet derimot, har man gjerne godt med folk sentralt i banen. Dermed ønsker man ofte og lede innover her, slik at vi kan gjøre det trangt og vinne ballen tilbake. Dette gjøres også ofte i bakre ledd, så lenge vi befinner oss utenfor skuddavstand.

Fig: Viser hvordan man normalt leder motstanderen i midtre ledd. Vi ønsker å få de inn i midten der vi har mange forsvarere som kan vinne ballen.

I nærheten av eget mål går man bort ifra prinsippet om å lede mot den siden man har flest forsvarere. Her gjelder det å lede bort fra målet uansett. Leder vi innover her risikerer vi at motstanderen kan komme til en avslutningsposisjon rett utenfor sekstenmeteren, noe vi ikke ønsker.

Fig: Viser hvor vi normalt leder motstanderen i nærheten av eget mål. Vi ønsker å få han utover, vekk fra farlig område.

 

Andreforsvarerrollen
Andreforsvareren har i oppgave å sikre, samt å dekke rommet nærmest førsteforsvareren. Blir førsteforsvareren passert skal andreforsvareren overta presset, og går dermed over til å bli førsteforsvarer. Hvem som er andreforsvarer avhenger av hvor førsteforsvareren leder ballfører, og vil være den forsvareren som er nærmest førsteforsvareren på den siden det ledes mot.

Fig: Andreforsvareren sikrer førsteforsvareren og dekker rommet bak ham, slik at det ikke går ann å spille i mellom første- og andreforsvareren.

Avstanden til førsteforsvareren avhenger av flere forhold, men først og fremst farten til ballføreren. Har ballfører stor fart, må sikringsavstanden være stor, men er farten lav kan sikringsavstanden bli kortere.
I tillegg til å sikre førsteforsvareren har andreforsvareren altså ansvaret for å dekke rommet nærmest førsteforsvareren. Dette har også betydning for andreforsvarerens posisjonering. Han må plassere seg slik at han sikrer førsteforsvareren samtidig som han dekker rommet bak slik at ballfører ikke får slått en gjennombruddspasning i korridoren mellom første- og andreforsvareren. Andreforsvareren handler altså utifra førsteforsvareren, men bør også være med å hjelpe førsteforsvareren med prat, da han har god oversikt over situasjonen, og hvordan førsteforsvareren bør opptre.

 

Tredjeforsvarerrollen
Tredjeforsvarer er betegnelsen på alle forsvarsspillere som ikke er første- eller andreforsvarer.

Fig: Viser alle de forskjellige tredjeforsvarerne i en spillsituasjon.

Oppgaven til tredjeforsvarerne er utelukkende å dekke farlig rom. Tredjeforsvarerne plasserer seg utifra andreforsvarerens plassering, samt presset på ballfører. De tredjeforsvarerne som befinner seg i samme ledd som andreforsvareren har i oppgave å dekke korridorene mellom seg selv og andreforsvareren (ofte rom i leddet – gjerne omtalt som rom 1,2 og 3).

Fig: Spillerne har ansvaret for hver sin korridor/sone.
De markerte feltene viser sonene de to tredjeforsvarerne
har ansvaret for.

De tredjeforsvarerne som eventuelt befinner seg i ledd lengre bak i banen, har i oppgave å dekke rom lengre unna (ofte rom i banens lengderetning – fremrom, mellomrom og bakrom).

Fig: Tredjeforsvarerne som befinner seg i bakre ledd har ansvaret for å dekke rommet bak oss, ”bakrommet” (vises i hvitt). Samtidig kan de ikke ligge for lavt i utgangspunktet. Da vil mellomrommet (vises i grønt) bli for stort.

Enkelte tredjeforsvarere vil også befinne seg på feil side av ballen. Avhengig av lagets retningslinjer har de enten i oppgave å ta ut muligheten for støttepasning hos motstanderen, eller de skal komme seg hurtig på rett side for å delta i konsentreringen sammen med de andre.

 

Konsentrering/Sideforskyving:

Ett hovedprinsipp i forsvarsspillet er konsentrering. Dette handler om å gjøre det trangt rundt ballfører. Med konsentrering bedres sikringsforholdene, samtidig som rommene rundt ballføreren blir mindre. Dette gjøres i første rekke av andre- og tredjeforsvarerne, som avhengig av presset på ballfører og posisjon på banen, konsentrerer så mye som mulig mot ballen. Dette må ses i forhold til risikoen for å bli spilt forbi. Utrykket vi gjerne bruker for dette er sideforskyving, da det gjerne er snakk om at vi forflytter hele laget mot den siden ballen befinner seg.

Fig: I ett forsvar som ikke sideforskyver er det enkelt å finne rom til å spille en gjennombruddspasning. I ett forsvar som sideforskyver og gjør det trangt bak ballfører er dette langt vanskeligere.

Dette gjelder i hovedsak i alle ledd, men avstanden mellom spillerne avhenger av antall spillere i leddet. Man ønsker å konsentrere så tett som mulig, men samtidig dekke stor nok del av banebredden til at man rekker å sideforskyve om motstanderen vender spillet til motsatt kant. Vi snakker ofte om en tredjedelsregel her, som går på at borteste spiller i leddet rekker å forflytte seg en tredjedel av pasningsavstanden om ballfører vender spillet med en direkte pasning på motsatt kant. Man kan derfor ikke sideforskyve lengre enn dette uten å ta risiko for å bli passert ved en spillvending. Ett vanlig utgangspunkt for spilleravstandene er 8-10 meter mellom hver spiller i ett ledd, om man spiller med 4 spillere i leddet. Dette gir derimot problemer for lag som spiller med bare 3 spillere i ett ledd, som får vanskeligheter med å dekke banebredden.

Fig: Om man spiller med tre spillere i et ledd får man problemer med å dekke banebredden, og man kan risikere å bli spilt forbi på utsiden. Mange lag løser dette ved å flytte ned en ekstra mann til å dekke rommet ytterst.

Når motstanderen nærmer seg dødlinja, oppgir man gjerne noe av sideforskyvningen, og prioriterer heller å dekke rom foran eget mål. Motstanderen søker ofte innlegg i slike situasjoner, og det er derfor viktig å ha ekstra dekning i målfeltet for å hindre scoring. Sikringen av sidebacken vil i slike situasjoner ofte bli overlatt til en midtbanespiller som må falle ned, eller man overlater sidebacken til seg selv om dette ikke er mulig. For å unngå for mange unntak fra prinsippene kunne man kanskje sideforskjøvet sidebacken som vanlig og heller lagt den sentrale midtbanespilleren i målfeltet, men de fleste lag har gode hodespillere som midtbacker, og man ønsker derfor at nettopp disse skal ta seg av hodeduellene foran mål.

Fig: Sideforskyvingen opphører ved mulighet for innlegg. Da er det viktigere å dekke rom ved eget målfelt for å hindre scoring. Sikring av Førsteforsvareren blir dermed overlatt til sentral midtbanespiller.

 

Dybde/Avstand mellom ledd:

Mens sideforskyving har med rom i banens bredderetning og gjøre, snakker vi nå først og fremst om dybdeforholdene i banen. Vi ønsker fortsatt å gjøre det trangt for motstanderen, men fordi risikoen er stor om vi blir spilt over eller forbi, må vi også ha en hvis dybde i forsvarsspillet.

Fig: Vi har både dybde i leddet som aksjonerer ved at de tre andre sideforskyver og dekker rommene bak ballfører, og ved at vi har ett ekstra ledd som dekker rommene enda lengre bak i banen.

Samtidig kan ikke avstanden bli for stor, da vi er avhengig av å få første og andreforsvarer tidlig på plass. Det er spesielt avstanden mellom midtre og bakre ledd som er viktig. Avstanden her bør normalt sett ligge på ca. 15 meter, og være noenlunde konstant. Det innebærer at lagdelene flytter seg samtidig både fremover og bakover i banen i forhold til ballen og førsteforsvarer. Det er dette som kalles pumping.

Fig: Når ballen flytter seg mot motstanderens mål rekker vi å flytte noen meter frem mens ballen går. Da er det viktig å flytte etter med alle spillerne slik at avstandene opprettholdes.

God pumping avhenger i stor grad av å lese klimaet rundt ballfører, og intensjonen hos førsteangriper. Er det dårlig press på ballfører, og han kan spille ballen fremover i banen, må vi falle av og dekke rommene bak oss. Er det derimot godt press på ballfører, og han ikke har mulighet til å spille forbi oss, kan vi stå høyere og gjøre det enda trangere. Siden presset på ballfører forandrer seg konstant, må spillerne i det bakre leddet handle samtidig for at dette skal fungere. Vi kan gjerne lese ballførers intensjon med neste trekk, og om han skal spille kort eller langt og forbi oss. Om en av forsvarspillerne ligger igjen for dypt, kan dette oppheve offside og gi mulighet til å spille fri en motspiller bak oss.

Fig 1: Den ene midtbacken har sviktet i pumpingen og opphever offsiden.

Fig 2: Her er linja satt bedre, og motstanderen er satt offside.

Det vanlige her er å ha en spiller i det bakre leddet som setter denne linja, og at de andre alltid skal ligge på linje med han. Dette er gjerne den midtbacken som er nærmest ballen. De andre tredjeforsvarerne posisjonerer seg ift til ham, men har samtidig medansvar for hvor høyt linja bør settes. God kommunikasjon er derfor avgjørende for et suksessrikt forsvarspill.

 

Presshøyde:

Vi skiller gjerne mellom tre ulike former for presshøyde. Høyt press, moderat press og lavt press. Ved høyt press presser man motstanderen over hele banen. Alt press høyere enn 15-20 meter inn på motstanderens halvdel kalles høyt press. Fordelen med dette er at man kan vinne ballen høyt oppe på banen, noe som er gunstig ift og selv score mål. Bakdelen med dette er at vi etterlater oss store rom bak oss som lett kan utnyttes ved en langpasning kombinert med ett timet løp, om vi ikke har tilstrekkelig press på ballfører.

Fig: Eksempel på høyt press. Ballfører blir presset langt inne på motstanderens banehalvdel.

Dette fører ofte til at vi må falle mye med det bakre leddet og vi får strekk i laget. Dermed mister vi konsentreringen og motstanderen finner rom til å spille igjennom oss via mellomrommet.

Ved ett moderat press faller vi noe av og venter på motstanderen, men setter inn presset når motstanderen kommer inn i midtbanesonen ca. 15-20 meter inn på egen halvdel. På denne måten gir vi ikke fra oss like mye bakrom, samtidig som vi fortsatt har sjansen til å vinne ballen relativt høyt oppe i banen.

Fig: Eksempel på moderat press. Ballfører presses ikke før han nærmer seg midtstreken.

Ved ett lavt press faller vi dypt med hele laget og ligger maksimalt kompakt med små avstander både mellom oss, og minimalt med bakrom. Dette gjør det svært vanskelig for motstanderen å trenge igjennom oss, men gir samtidig vanskelige betingelser for eget angrepsspill, da vi vinner ballen såpass langt fra motstanderens mål. Mange lag benytter seg av denne taktikken kombinert med å prioritere overgangsspillet offensivt mot motstandere som i utgangspunktet er bedre enn seg selv.

Fig: Eksempel på lavt press. Ballfører presses ikke før han er inne på vår banehalvdel.

 

Mellomroms-/fremromsproblematikk:

I moderne fotball praktiserer de fleste lag et forsvarspill med sterk grad av soneorientering. Dette har ført til at angrepsspillet har måttet utvikle seg for å finne mottrekk. De mottrekkene som kanskje har skapt størst problemer for soneforsvaret, er spillere som opererer mellom linjene, og aller helst i mellomrommet. Disse spillerne har i oppgave å utnytte enhver kollektiv forflytningssvikt i forsvarslaget til å skaffe seg rom slik at man kan spille igjennom soneforsvaret via mellomrommet.

Fig: I moderne fotball klarer lag med et godt utviklet pasningsspill og finne å utnytte rommene mellom våre ledd – mellomrom og framrom.

Den vanligste måten å løse dette på er å trekke 1 eller 2 spillere ut av midtbaneleddet, og legge de dypere for å forsvare mellomrommet spesielt. Alternativet er å falle litt lavere med motsatt sentral midtbanespiller slik at man spiller noe mer i en skjev V-form enn med en linje i midtbaneleddet.

Fig: En vanlig måte å løse mellomromsproblematikken i 4-4-2. Man trekker motsatt sentral midtbane litt lavere. Dette bør gjøres samtidig som man flytter motsatt spiss litt lavere, slik at fremrommet ikke blir for stort.

Ulempen med begge disse tilnærmingene er at man får vanskeligheter med å komme tidlig i press på spillere som opererer i fremrommet, og man får dermed problemer mot spillere med gode pasningsferdigheter i denne posisjonen. En av nøklene for ett suksessrikt soneforsvar blir derfor å finne en god balanse i prioriteringen av disse rommene i forhold til hvordan motstanderen ønsker å angripe.

Fig: Utstrakt bruk av 4-2-3-1 formasjonen er kanskje et resultat av at man trenger større dybde i midtre ledd for å vedlikeholde balanseforholdene?

 

OVERGANGSSPILL:

Når laget er i ubalanse når de mister ballen i åpent spill, kaller vi det en overgang imot. Her handler det om å omstille hurtig, helst før selve overgangen inntreffer, slik at motstanderen ikke får utnyttet ubalansen til å skape ett eller flere gjennombrudd. Gode lag behersker egne strategier for forsvarsberedskap selv når de angriper, slik at de er godt forberedt på denne fasen. Dette handler i første rekke om offensiv markering, det vil si å markere ut spillepunktene motstanderen har høyt i banen, slik at de ikke kan angripe hurtig, samt god posisjonering med nok folk bak ballfører, slik at man så hurtig som mulig kan være i balanse om man mister ballen.

Fig: Her har vi god posisjonering slik at vi hurtig kan få på plass en førsteforsvarer, og vi har samtidig god kontroll på alle spillepunkter fremover i banen, såkalt offensiv markering.

Etter selve omstillingen, må man gjøre ett av to valg. Man kan enten falle av direkte, dekke farlig rom, å samle seg i balanse dypt nede i banen, eller man kan gå for gjenvinning ved å presse umiddelbart for å vinne ballen tilbake.

Fig 1: Vi kan velge å gå for gjenvinning, altså prøve å vinne ballen tilbake før motstanderen klarer å spille seg ut.

 

Fig 2: Om balansen ikke er god, kan det være nødvendig å falle tilbake for å dekke farlig rom nærmere eget mål samtidig som man kan få tid til å etablere en større grad av balanse før man forsøker å vinne tilbake ballen.

Gjenvinningsstrategien gir svært gunstige angrepsbetingelser om man lykkes, men kan også føre til kraftig ubalanse i eget lag om motstanderen klarer å spille seg ut av presset. Det er derfor avgjørende med god forsvarsberedskap og posisjonering før balltapet, hurtig omstillingsevne og press på ballfører, og en kollektiv forståelse og konsentrering, for at dette skal lykkes. Om gjenvinningen ikke lykkes, eller man velger å falle av direkte, handler det om å skape så stor grad av balanse som mulig. Press på ballfører må være til stede, men her handler det om å lede og oppholde ballfører samt nekte/begrense mulighetene for gjennombruddspasning, fremfor å vinne ballen. Tredjeforsvarerne tar ut farlig rom, med en klar prioritering på bakrom først, så mellomrom, og med sentrale rom før sidekorridorer. Dette vil i praksis si at vi ønsker å etablere ett bakre ledd så hurtig som mulig med de spillerne vi har tilgjengelig, uavhengig av hvilke ledd spillerne normalt opererer i. Andreforsvarerrollen, og sikringen av førsteforsvareren er underprioritert i denne fasen, da presset på ballfører ikke bør være så aggressivt at det er noen særlig risiko for at han blir passert. Samtidig er behovet for å dekke rom nærmere eget mål så viktig at dette heller må prioriteres.

Fig: Ved å gå tett i presset her risikerer førsteforsvarer å bli spilt ut og etterlater seg farlig rom udekket. Her bør han heller forsøke å oppholde han mens han leder utover slik at han kan få på plass en sikringsspiller som dekker rommet bak.

 

DØDBALL:

I tillegg til forsvarstypene som omhandler åpent spill, har vi dødballer. Dette er angrep der ballen har vært ute av spill, og motstanderlaget starter med ballen uten å kunne presses på første berøring. Mange av disse går raskt over i andre angrepstyper, slik som utspark, avspark, innkast på egen banehalvdel, osv, men vi snakker gjerne om dødballsangrep som de gangene vi benytter dødballen til direkte å komme frem til motstanderens mål for sjanseskapning. Dette dreier seg først og fremst om cornere, frispark og innkast (hvor serven kan nå helt frem til mål), og straffespark. De fleste lag har derfor egne innøvde trekk for hvordan de ønsker å løse disse situasjonene. Her finnes det et uttall av varianter, men den største forskjellen er også her om laget ønsker å forsvare seg i sone eller om de går over til et markeringsforsvar. Tradisjonelt sett så har dødballer vært et område hvor man har gått bort fra soneprinsippene, da man ønsker tettere markering i situasjoner hvor motstanderen kan avslutte direkte. Trenden er likevel at det også her blir stadig flere som velger å forsvare seg med større innrømmelser mot sone. Grunnene til dette kan være mange, men de klareste tegnene går på at man helt tydelig ser i hvilke soner det oftest scores fra på dødballer, og at man ønsker å holde sine beste duellspillere i disse sonene.

Fig 1 og 2: Viser forskjellene mellom bruk av sone og markering ved corner i mot. Fig 3: Viser en kombinasjon av sone og markering, kanskje det som er vanligst brukt.